"Han var 12 år og gruet seg til å begynne på ungdomsskolen i frykt for å ikke få hjelp"

Vignettfoto

Vignettfoto

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerHvem skal ta ansvar når foreldrene ikke orker å kjempe mot systemet lenger? Da syvendeklassene besøkte ungdomsskolen en av de siste dagene elevene fortsatt var en del av barneskolen, skulle de skrive hva de gledet og gruet seg til ved overgangen til ungdomstrinnet. De fleste gruet seg til hvem de kom i klasse med, hvem de fikk som lærer og at de skulle begynne med karakterer.

Sønnen min skrev: «Jeg gruer meg til å begynne på skolen hvis jeg ikke får assistent». Han var tolv år og gruet seg til å begynne på ungdomsskolen i frykt for ikke å få hjelp, fordi han de siste to årene på barneskolen i de fleste timer hadde lest romaner som «tilrettelagt undervisning» i en «styrket klasse». Allerede der burde de røde lampene til PPT begynt å blinke. Det gjorde de ikke.

LES OGSÅ (SA+): Vil ha alle møter på nett 

Vi måtte kjempe i barnehagen for å få utredning til sønnen vår, og han var heldig som fikk diagnosen før skolestart. Jeg sier heldig, fordi vi lenge hadde visst at noe mer enn trassalderen og barneoppdragelse lå til grunn for oppførselen hans, og fordi skolen på den måten kunne sette inn ressurser den dagen han begynte i første klasse. Individuell opplæringsplan, IOP, og assistent stod klar idet han hilste på rektor for aller første gang. Og for en assistent vi fikk! Den nette, lyshårede damen burde vært klonet i nok opplag til alle klassene på hele barnetrinnet. Vi var heldige med læreren, helsesøster og PPT. Alt stemte og gikk på skinner. Fantastisk for en mor som har vært nødt til å kjempe seg fram i ulike systemer for to barn både før skolestart og i ettertid.

På slutten av femte klasse var det imidlertid slutt på moroa. Helsesøster gikk av med pensjon. Ny klassekontakt overtok for den gamle. Kommunen hadde dårlig økonomi. Det skulle satses på styrkede klasser, som kostet mindre og visstnok skulle gagne flere elever, for øvrig uten overordnede linjer som kunne fanget opp elever og lærere dette ikke fungerte for.

Vi var skeptiske til ordningen, men sa oss enige i å forsøke dette et år, for deretter å ha mulighet til å gå tilbake til den gamle ordningen med assistent hvis det ikke fungerte. Mot vår vilje forsvant også IOP. Så utrolig naive vi var! Og det har vi fått svi for de siste årene. Muligens fremover også. Det vil si, det er selvfølgelig sønnen vår som får kjenne på dette i skolehverdagen.

LES OGSÅ: «Gi meg tre måneder alene uten et menneskelig ansikt i visibel radius, og jeg har det fortsatt fint» 

Mot slutten av sjette klasse satte vi ned foten, men hva hjelper vel det når skolen mener ”styrket klasse” fungerer fantastisk? Hjemme satt sønnen vår og mente det ikke var fantastisk. Mot slutten av syvende klasse fikk vi høre at tilretteleggingen hans var å lese romaner når han ikke var motivert eller konsentrert nok til å følge klassens opplegg. Hva er det for noe, liksom?

Han forstod ikke lenger vitsen med å gå på skolen. Bøker kunne han da lese hjemme. Vi fikk ny saksbehandler i PPT som var enig med skolen om at det fungerte bra, og at han ikke trengte mer ressurser på ungdomsskolen. Vi var uenige, og mente en assistent måtte settes inn med en gang. Han har to diagnoser, som hver for seg tilsier at han trenger tett oppfølging i skolen. PPT stod på sitt uten en gang å ha møtt gutten eller spurt ham hva han ønsket.

Vi ble til slutt enige om å ha et møte etter oppstart på ungdomsskolen, for å vurdere en sakkyndig vurdering med fokus på flere ressurser til sønnen vår. Frem til for noen dager siden verken så eller hørte vi noe fra PPT. De avlyste fire ansvarsgruppemøter i år. Det vil si alle møtene som var satt opp.

Flere lærere ved ungdomsskolen observerte de samme utfordringene hos gutten og kunne ikke forstå hvordan han kom seg gjennom de siste årene på barneskolen uten hjelp. Men det kan jeg fortelle. Det har kostet krutt og ståpåvilje fra oss foreldre, å sørge for at han ikke falt av pensum allerede i sjette klasse. I mai avlyste PPT for andre gang dette halvåret også et samarbeidsmøte for vårt andre barn, som lever med en alvorlig, kronisk sykdom. Situasjonen hos PPT er uholdbar, og flere familier kjenner dette på kroppen. Noen er nødt til å gripe inn og løfte denne etaten.

I begynnelsen av juni fikk vi ny behandler i saken fordi den forrige sluttet før han fikk stilt på noen av møtene. For å si den slik - jeg er ikke imponert. Den ene uken i mai gikk med på å sitte i telefonen i et forsøk på å få tak i PPT, uten hell, for å avtale et møte med dem. Gi dem en siste sjanse før jeg sendte klage på lang saksgang, dårlig (les: ingen) oppfølging og lovbrudd, videre til Fylkesmannen. Da måneden var på hell, kom jeg endelig gjennom på telefonen, og vi fikk avtalt et møte før sommerferien.

PPT i Sande har i dag fire fagstillinger, hvorav tre og en halv saksbehandling og en halv faglederstilling. Faginstansen har de siste årene vært preget av mange nyansatte, gjennomtrekk og sprengt kapasitet.

Som foreldre til barn som venter på hjelp i skolen, kan vi forstå at de gjør så godt de kan utifra de forutsetningene og tidsfristene de har. Jeg tror ikke de ligger langt over fylkesmannens behandlingsfrist for å utarbeide sakkyndige tilrådinger på tre måneder, av vond vilje. Men når disse tre månedene strekker seg over ett år, da må det være lov å slå i bordet.

Utdanningsdirektoratet presiserer at saken skal behandles innen rimelig tid, og at dette blant annet innebærer at PPT eller skoleeier ikke kan innføre ventelister for utredning av en elevs behov for spesialundervisning. En venteliste strider mot elevens rett til spesialundervisning, og en elevs rett til spesialundervisning skal ikke treneres på grunn av lang saksbehandlingstid hos PPT.

Økonomiske og kapasitetsmessige årsaker til at elever ikke utredes, er ikke en gyldig grunn for at det tar lang tid å utarbeide en sakkyndig vurdering. Likevel blir det gjort uten at noen sier ifra. Skoler, foreldre og politikere forholder seg tause, på tross av at også skolene er frustrert over dagens ventetider og krav til flisespikkede pedagogiske rapporter.

Vi har endelig gjennomført møtet med PPT som vi har ventet på i nøyaktig et skoleår. Likevel blir det ikke skrevet noen sakkyndig vurdering, da de vurderer hans behov for hjelp utifra faglig dyktighet og karakterer på skolen, som er gode fordi en flink lærer med lite ressurser og to foreldre har fulgt tett opp.

De vurderer ikke behovet utifra søvnvansker, ukonsentrasjon, undertrykkelse av tics, impulsivitet, behov for presise enkeltbeskjeder og alt som følger med det å ha to utfordrende diagnoser. At han hadde vedtak på nesten 300 timer assistent frem til 6.klasse og deretter ble fratatt dette, er det ingen som vektlegger. Ble behovet plutselig borte? Gikk diagnosene over?

På tross av manglende vedtak, har skolen bestemt å sette inn to assistenter i klassen til høsten, noe som er fantastisk, på tross av våre dårlige erfaringer med ”styrket” klasse. Det kan fungere. Vi krysser fingrene. Likevel savner vi et skriftlig vedtak, en IOP, som vi kan henvise til når ting ikke er på stell. En overordnet linje som sikrer hans behov på tvers av hvilken lærer eller assistent han har eller ikke har. For hvem tar ansvaret den dagen han faller ut av pensum? Skolen? PPT? Jeg tror ikke de kommer til å stå i kø.

PPT har, i følge Opplæringsloven §5-6, to hovedoppgaver. Den ene er å utarbeide sakkyndige vurderinger og tilrådinger. Herunder kommer individrettet arbeid som har utgangspunkt i eleven som er henvist til PPT. Når det tar ett år å få utarbeidet en sakkyndig vurdering eller tilråding, når første året på ungdomsskolen er forbi uten at PPT har dukket opp på ett møte, når skolen må sende ny henvisning til PPT for i det hele tatt å få kontakt, bør noe gjøres. Noen må skrike høyt. Så det runger i veggene nede på etaten og rådhuset. Vi har faktisk ikke råd til å la barna våre vente flere år på at PPT skal dukke opp og gi dem den hjelpen de trenger og har lovmessig krav på. Fremtiden deres kan ikke settes på vent. For hvem skal ta ansvar når foreldrene ikke orker å kjempe mot systemet lenger?

Sande Avis har vært i kontakt med PPT. De har fått mulighet til å svare på leserinnlegget.

Artikkeltags