20 kilometer med organisert galskap

Folkefest: En «sleten»  asfalt cowboy ønsker å takke alle som deltok på feiringen av hans siste dag som bussjåfør.

Folkefest: En «sleten» asfalt cowboy ønsker å takke alle som deltok på feiringen av hans siste dag som bussjåfør. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

INNSENDT ARTIKKEL: Jeg vil med dette innlegget takke alle og enhver for at min siste dag på jobb ble en folkefest uten sidestykke. Det tok helt av med journalister, media, folk langs veien og rånebiler og til og med en buss fra nærområdet.

Nå er jeg AFP'er og kan vel hende om en stund at jeg tar et buss-skift?! (for å holde det litt ved like). Utgangspunktet blir å «gøye» meg med ting jeg elsker å gjøre. Siste 14 dagene før 1. september har jeg skjønt at det har vært noe på gang. Så fort jeg har stoppet bussen og gått ut for å ta meg en røyk (selvfølgelig ut for å røyke), så har både kjente og ukjente fjes dukket opp og ønsket meg lykke til som AFP'er. Dagen før dagen får jeg gaver og gode ønsker for fremtiden, og begynner å lure på «hva i huleste skjer siste dagen».

Så kommer siste dagen og jeg tok fatt på skoleruten på morgenen. Alle er blide og har sin egen måte å si «hadet» på til en gammel «sjaffis». Etter hvert som dagen skrider fram drar jeg til en fire timers lang pause på Lersbrygga. Der møtes alle sjåførene til en kaffe og prat (kanskje litt juging også).

LES OGSÅ (SA+): En legende takker av

Fikk blomster av sjefen, så kom det et monster av ei kake på bordet (som var kjøpt av hu jeg deler postkasse med) med påskriften «Takk for meg – Nå gidder jeg ikke mer». Tiden gikk fort sammen med mine kolleger og det ble mange klemmer da jeg forlot sjåførrommet. Så var det «vendereis» til Svelvik for å serve de minste skolebarna. Det var tårevåte øyne og en uvant stemning i bussen.

Så kommer «hangaren». Jeg skal opp til Sande VGS for å laste elevene 15.10 til Mariåsen. Rett før skolen står det «linet opp» rånebiler og en buss med påskriften «Kjell». Og masse flagg.

Her var det også en blid og hyggelig journalist, og en ung, trivelig kar som skulle filme hele reisen.

Så var det bare å tusle ned mot riksveien. Vi hadde ikke kjørt lenge før vi møtte de første menneskene og flaggene som sto langs veien. Med rånebiler foran og bak bussen bar det videre. Nærmer meg Berger hvor «alt av feststemte folk» som kan krype og gå var på plass. (Det var sprøtt, grisevilt spør du meg).

Så var det videre til Storgata i Svelvik hvor det tok helt av. Følelsen av 17. mai og at Elvis hadde gjenoppstått – det var folk overalt. Til og med ferjekaia var fylt med folk slik at matrosen hadde problemer med å laste båten. Det var bare å «ragge» hjem i en lykkerus man neppe får av jodlevann!

Fra Fergebakken til Ebb skole var det nesten nytteløst å komme seg fram. Etter 15 min. ruller jeg inn på skolen der sto klasser, SFO og barnehagebarn, voksne og privatpersoner med flagg og tegninger. Til stor glede kom ei lita SFO-jente med ei flaske «mannebrus» i gave. Stort og uvirkelig med en slik gjeng. Så bar det å «tøffe» opp de siste meterne til Mariåsen. Det var så mye biler og folk at det nesten var umulig å nå destinasjonen. Men det var dritgøy!

Hele løypa sto folk i portrom og innkjørsler. Rene sommerbussen minutt for minutt. Snudde bussen, skrudde av motoren og folk kom til med lykkønskninger. Plutselig dukker ordføreren opp med kjede og det hele. Han holdt en fin tale også fikk jeg blomster. Han har jeg hatt med på bussen i mange år. NRK P1 var også på plass og intervjuet meg på direkte radio. Det var fint å høre det etterpå. Godt jeg ikke brukte «Kjell»-ord da dette gikk direkte.

Bussen skulle parkeres på Bokerøya. Rånegutta og Berger sladdelag eskorterte meg ut på øya. Det var helmax. Jeg tok meg tid til å prate med ungdommene mens min sønn ryddet gaver, blomster og ting ut av bussen (det var han som dro i gang dette på Facebook). En slik entusiasme hadde jeg ikke trodd at jeg skulle få oppleve. Ingen nevnt ingen glemt.

Denne dagen kan ikke beskrives med ord! Dere ute i felten har gjort dette til MIN nasjonaldag.

Dagen var ikke over ennå og det var bare å hive seg i privatbilen å «ragge» hjem i en lykkerus man neppe får av «jodlevann».

Et hengerlass med blomster, bilder, pledd, kransekaker, krystall, barnetegninger og masse mer har sin adresse Strandv. 13. Og i denne gata flagges det fra alle gode naboer og ei dame hadde masse små flagg i hekken (hekken, altså den grønne saken mellom huset og veien).

Hjemme var huset stappfullt av familie og venner. Det var helt toppers. Som en gammel «sleten» asfalt cowboy vil jeg bare takke, absolutt alle i to sko. Og sist men ikke minst en hund ved lysløypa på Ebbestad for fremmøtet med to flagg i munnen.

For meg er dette en større dag en å vinne millioner på pengespill.

Ærbødigste

Kjell Helge «Buster» Nymoen

Artikkeltags