Ideologi og verdier

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerStortingsvalg. Vi bombarderes av ansiktene til sentrale politikere som enten forteller oss hva vi bør mene om ting, eller hvor forferdelig andre sentrale politikere er. Det er et mylder av informasjon der ute. Et virrvar av saker å engasjere seg i og uttalelser å forfedre seg over.

For meg er det enkelt. Jeg har tatt et valg, og jeg blir stadig sikrere på at jeg har valg riktig, for meg. Jeg innbiller meg ikke et øyeblikk at alle har det like enkelt. Det er tre år siden nå at jeg tok sats og meldte meg inn i partiet mitt. Før det hadde jeg vel stort sett fulgt med med et halvt øre. Hvorfor jeg ikke ga politikk mye oppmerksomhet da, handlet mye om politikernes måte å snakke på.

Når politikere ble spurt et tydelig og greit spørsmål svarte de, enten i termer jeg ikke forsto, eller de svarte på noe helt annet. De svarte gjerne på det de syntes var et «bedre» spørsmål. Slikt blir det ikke engasjement av. Ikke for meg. Det var vel derfor Jonas Gahr Støre var slikt et friskt pust da han dukket opp på scenen. Han svarte, på norsk. Likte han ikke spørsmålet han fikk, ikke kunne, eller ikke ville svare, ja, så sa han nettopp det. Det var rett og slett litt nydelig.

Nå er jo ting litt annerledes. Jeg ser det. Måten partiene snakker på blir mer og mer lik. De bruker de samme ordene. Problemet er at hva de mener med de samme ordene er vidt forskjellig. En god skole for et parti er IKKE det samme som en god skole for et annet. Hvordan i alle dager skal man vite det? Når Høyre sier: «muligheter for alle», og Arbeiderpartiet sier: «like muligheter for alle», er det ikke lett å få med seg den lille retoriske forskjellen det faktisk ligger i ordet «like».

Den forskjellen er enorm!

Jeg legger litt av skylden på denne utviskingen av åpenbare forskjeller på at bruken av kommunikasjonsrådgivere har økt. Slike rådgivere har vel ganske lik akademisk bakgrunn. De bruker de samme virkemidlene, uavhengig av partitilhørighet. Slikt vil jo føre til at de forskjellige politkerne høres ganske like ut. Jeg kan ikke legge all skyld her. Noe er nok taktikk også. Ved å gjøre avstanden mellom de største partiene litt vanskeligere å se, er det mange som tror at den ikke er der, og at hvem man stemmer på faktisk ikke utgjør en reell forskjell. Det er det jo noen som tjener på. Det er en strategi som bevisst ble brukt i Sverige, en tid tilbake. Med hell.

Så er det retorikken politikerne imellom, hvordan de snakker til og om hverandre.

Jeg har vært aktiv, som sagt, i bare tre år, og jeg vil si at bare på den korte tiden har retorikken politikere imellom forandret seg mye. Det at man nå nesten må forvente personangrep, er ingenting annet enn hårreisende. Prinsipper, ideologi og sak se

r ut til å måtte vike for stemmesanking, og det er fryktelig synd. Det at valgkampen har blitt en kamp mellom Erna og Jonas, hvem liker du best, er nedlatende. Dette handler da virkelig ikke om disse to. Jonas er den ytterste, ytterste, tuppen på spydet som er Arbeiderpartiet. Det er ikke han som bestemmer hvilken vei spydet kastes, eller hvor langt det kan nå. Stortingsvalget er ikke et valg av hvem som skal ha mest makt i landet. Det er ikke et presidentvalg! Makten i dette landet ligger hos folket, deg og meg. Det vi skal stemme på er hele partier. Vi skal stemme for å gi landet retning. I Arbeiderpartiet er det slik at politikken dannes av medlemmene, og frontes av de sentrale politikerne. Det er ikke sentralstyret som bestemmer retning, og vi medlemmer som må innrette oss. Det er faktisk omvendt.

En stemme til Arbeiderpartiet er ikke en stemme til Jonas Gahr Støre alene. Det er en stemme til velferd, like muligheter for alle, fellesskap og solidaritet. Det er det vi står for, det er de verdiene vi jobber etter.

Stortingsvalget handler i aller største grad om ideologi og verdier. Hva er viktig for deg?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags