Gå til sidens hovedinnhold

"En skoledag for meg? Sitt ved pulten bakerst i hjørnet, og hold kjeft"

Artikkelen er over 6 år gammel

Fantasi er min største styrke, menneskelig interaksjon er min største svakhet. Ingenting sliter meg mer ut enn sosiale protokoller langt forbi min forståelse. Det er ingenting som stemmer, ikke for meg. Hva skal jeg si? Hvor skal armene mine være? Hvordan skal ansiktsuttrykket mitt se ut? Hva tenker de på når de sier det? Hva skal jeg tenke? Hvorfor kommer alt det automatisk for dere, og ikke for meg? Hvorfor kan jeg ikke forstå det?

Jeg har kommet meg igjennom skole, jobbforsøk og andre scenarioer av sosial oppbygning via observasjon. Jeg hadde ikke hatt ett snev av sosial forståelse hvis jeg ikke observerte ukjente situasjoner og samtaler. Hvordan reagerer de? Hvorfor skifter de tonefall mellom forskjellige samtaleemner?

Jeg er født i 1994, en relativt ubekvem generasjon å vokse opp med som autist. I et samfunn hvor folk leter etter ting som støter dem, som oppsøker og har behov for konfrontasjoner. Da blir det vanskelig, for jeg har ikke peiling på hva som er rett og galt å si. Noe jeg har fått saftige bekreftelser på av diverse folk gjennom mitt 21 år gamle liv.

En skoledag for meg? Sitt ved pulten bakerst i hjørnet, og hold kjeft. Jeg hørte alt de sa. Jeg hørte de på andre siden av rommet skrive, hviske og bla i boka. Jeg hørte blyantene surfe på arkene, vinden hyle og trær i fredfull bevegelse. Jeg så når fuglene fløy forbi vindu, Når andre hadde fått tidlig friminutt og når en ensom fotball rullet nedover skolegården. Men jeg lærte ingenting, jeg klarte aldri å fokusere. Ikke før jeg fikk behandling på en institusjon i Tønsberg fikk jeg vist hva jeg kan. Hvor jeg fikk en til en-undervisning, vi tok ned alle malerier og trakk for alle gardiner. Matte, norsk, engelsk og samfunnsfag. Det var lett som bare det.

Jeg har alltid hatt klisterhjerne, jeg har alltid filosofert mye og det er svært få ting jeg ikke har lyst til å få en dypere forståelse for. Det er bare at det som funker for andre barn er et helvete for meg. Inngangsdøren til skolen var min versjon av satans port. Ett sted jeg mistet så mye, men fant noe så essensielt som håp.

Hjernen min kan gjøre fantastiske ting, det er bare sjeldent den gjør det jeg ber den om. Hjernen min er et fengsel når jeg er blant mennesker. Bare hjemme er jeg fri. Bare alene er jeg menneskelig, og det er ikke helt optimalt. Jeg har aldri hatt noe problem med å få venner, det er det å beholde de som er vanskelig. Men nå er det en vennegjeng jeg er med ofte, som jeg ikke blir så sliten av å være med. Hvor det ikke er så mange regler. Det som det finnes mest av er aksept og godhet. Jeg føler meg som en del av den vennegjengen, og det har jeg aldri følt før. Jeg føler meg menneskelig igjen. I så mange år, følte jeg meg ikke hjemme her. Men nå ... Kan det hende den lille autistiske kid'en faktisk har noe å tilby?

Jeg er ikke et verdiløst menneske allikevel. Jeg er både en engel, og satan. Jeg er fri, men fanget. Jeg er ondskap, skapt av pur godhet. Jeg er kleine situasjoner, og de fine ordene du trenger. Jeg er usikker, men tviler ikke ett sekund. Jeg er gjennomtenkt impuls. Så, de hadde rett. Jeg er så ulogisk og forstår så lite. Men samtidig vet jeg utrolig mye. Jeg tenker så utrolig mye. Jeg føler, uten å vise det. Jeg snakker, uten ord. Jeg er autist, og det er ingenting jeg heller vil være!

LES OGSÅ (SA+): En autists perspektiv 

Kommentarer til denne saken