«Gi meg tre måneder alene uten et menneskelig ansikt i visibel radius, og jeg har det fortsatt fint»

Fantasi: «Til hver tid, er jeg vandrende i mitt eget hode. Enten veggen min er Metallica-konsert, eller om jeg ser for meg at plantene er levende. Eller at himmelen var fylt av plastposer i full vind av alle regnbuens farger». Arkivfoto

Fantasi: «Til hver tid, er jeg vandrende i mitt eget hode. Enten veggen min er Metallica-konsert, eller om jeg ser for meg at plantene er levende. Eller at himmelen var fylt av plastposer i full vind av alle regnbuens farger». Arkivfoto

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Å være autist er ikke noe problem. En skrullete verden trenger en skrullete faen. Men vi lever i en tid hvor måten man kommuniserer på er i konstant utvikling, og jeg hadde ikke akkurat mestret de forrige! Vi lever i en tid hvor fasade og en falsk status skal oppbygges over tid. Hvor rykter farer fort, og gode gjerninger blir fort glemt.

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er ment for dette. Jeg vil skrive om fremtiden, det er det jeg vil med denne artikkelen. Men hva i all verden skal jeg oppnå? Leiligheten min ser ut som et helvete, fordi jeg ikke tør å gå ut av den. Jeg har et par gode venner, men folk jeg har kjemi med er ikke akkurat av omfattende kvantitet. Jeg må desperat bruke min egen fantasi og kreativitet for å ta meg så langt vekk fra realiteten som overhodet mulig, for å i det hele tatt være kapabel for den.

Jeg har lyst til å besøke Pythagoras sin hjemby i Hellas, jeg har lyst til å oppleve ukjent natur og dyreliv. Jeg elsker å lære, det er så mye å lære. Jeg har prøvd i flere år å finne en annen livsstil som jeg kan opprettholde, men blir alltid satt tilbake der jeg var. Jeg er bare meg, ingen fasade og ingen alternativer. Det begynner å bli smertefullt åpenbart!

Men jeg må innrømme, tanker om at dette kan kanskje er min fremtid. Kanskje det er sånn her det skal være, for meg. Det er både skremmende og beroligende. Den er jo komplett uholdbar for absolutt alle andre, som noen folk rundt meg liker å poengtere. Men hva faen har det med meg å gjøre? «Du kan ikke bare sitte alene på rommet ditt hele tiden» Jo, jeg kan det. Uten noe problem! Gi meg tre måneder alene uten et menneskelig ansikt i visibel radius, og jeg har det fortsatt fint. Gi meg tre dager med etterfølgende sosiale ærender og jeg er faen ikke i stand til å prate de neste dagene.

Så, la oss si da at man har fem dager hjemme hver uke. Med prosessering av ulike tanker og gjøremål, etterfulgt av litt saftig musikk på høyeste strupe. Så har man to dager hvor man kan utvikle sitt sosiale potensial, eller gi faen i det, hvem vet. Men alt er jo ikke helt svart naturligvis, sosialt er jeg ubrukelig. Men hjernen min kan brukes, så finner jeg et arbeid hvor jeg kan være hjemme, eller fortsette å skrive. Så er det nok. Og det er jo også et viktig poeng. Jeg vil ikke ha alt, jeg vil ha nok. For mye av noe som helst, kan fortsatt gjøre deg avhengig.

Til syvende og sist, så er det som menneske jeg vil utvikles. Fortsette å tilegne meg kunnskap der jeg kan finne det. Fortsette å tvile på hva som er rett og galt. Når folk trenger hjelp, så skal jeg hjelpe. Hvis venner vil le, så skal vi le. Hvis noen vil ha trøst, ja da har du faktisk kommet til feil person i grunn. Men poenget er godhet, det er viktig. Det er mangelvare. Det er ikke vanskelig å oppfostre «suksessrike» folk! Prøv å skap et godt menneske fra bunn, det er en utfordring!

Mamma var en realist, jeg liker å tro hun skapte en også. Jeg har ikke hennes lille del med idealisme, men jeg har min egen skrullete måte å forme verden på. For jeg lever i to. Jeg tror ikke folk forstår helt hva jeg mener når jeg sier det. Til hver tid, er jeg vandrende i mitt eget hode. Enten veggen min er Metallica-konsert, eller om jeg ser for meg at plantene er levende. Eller at himmelen var fylt av plastposer i full vind av alle regnbuens farger. Det er det som gjør denne verden lett for meg å leve i på tunge stunder, jeg lever ikke i den så veldig mye.

Så måten jeg ser på fremtiden på, er ganske simpel. Alt jeg trenger er å pusse grunnmuren, huset jeg bor er ganske stabilt. Kanskje ett nytt ventilasjonssystem, det blir litt varmt noe ganger. Ett par kontroller og en telefon og ett par glass og tallerkener, ødelagt hver måned er ikke akkurat gunstig. Sinna liten faen til tider, dessverre. Men huset er jeg fornøyd med, lever fint der. Så la meg leve der i hvert fall. Så skal min menneskelige udugelighet i hvert fall tilbakebetales med godhet. Det skal jeg i hvert fall få til.

FLERE AUTISTENS HJØRNE:

«Det kjennes ut som om førti miniatyrfigurer har triatlon i skallen min»

«Det er ikke bare meg det er noe gærent med!» 

Autistens hjørne: Hverdagens kamp 

Artikkeltags