Gå til sidens hovedinnhold

Noen sår skal ikke gro

Kristine Flåtten forteller om hvordan hun opplevde 22. juli 2011 – og sitt første besøk på Utøya denne uken.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For ti år siden satt jeg i bilen på vei hjem fra jentetur, da vi fikk melding hjemmefra om å slå på radioen. Inn strømmet nyheten om eksplosjon i regjeringskvartalet og en sjokkert stillhet senket seg i bilen. Det var uvirkelig.

Vel hjemme begynte meldingene fra Utøya å tikke inn. Sjokk ble til vantro og sorg, tårene trillet. Dette var før jeg var medlem selv og engasjert, men sorgen var også min og den var sterk. Som mor, som sosialdemokrat og som medmenneske, var det som om hjertet ble revet i filler.

Som nasjon samlet vi oss i sorgen og det står respekt i hvordan vi håndterte hendelsen i tiden rett etter. Vi trøstet hverandre i solidaritet, vi gråt sammen, vi mintes sammen.Vi møtte hat med kjærlighet, vi lot det ikke vinne.

På mandag var jeg selv på Utøya for første gang, og det var et strekt møte. Det første som slo meg er hvor vakkert det er der og hvilket paradis øya må være for engasjerte ungdom fra hele landet, som samles, diskuterer, lærer og har det moro. Samtidig kjente jeg godt på minnet om terroren.

Det var særlig to ting som slo meg hardt. Det første var på omvisning, på Kjærlighetsstien. Dette er en sti som går langs kanten av deler av øya, og ca. midt på hadde noen lagt ned blomster til minne. Noen mistet livet akkurat der. Det traff rett i hjertet og var et sårt syn. Det andre var inne i Hegnhuset, et bygg som bevarer det gamle kafebygget slik det var 22. juli. På vei inn er det en tidslinje for dagen, fra bomben smalt i Oslo, til politiet kom til Utøya. Hver hendelse markert med tidspunkt, omringet av tekstmeldinger fra ungdom til sine hjem. 10 år etter, og det å lese fortvilelsen og frykten i de meldingene. Å se ungdom på 15, 17 år skrive til sine kjære at nå skal de dø, og vil bare at de hjemme skal vite at de elsker dem. Å lese meldingene fra en mor når datter ikke lenger svarer. Det gjør vondt og tårene triller. 10 år etter og såret har på ingen måte grodd.

Noen sår skal ikke gro. Noen hendelser skal vi ikke komme over og glemme.

For ti år siden samlet vi oss i kjærlighet mot hatet som rammet sosialdemokratiet, hatet som med viten og vilje gikk til angrep på ungdommen vår, bevegelsens fremtid.Vi skal ikke glemme og vi skal ikke tie.

Ikke ett minutts stillhet, men et liv i kamp.

Kommentarer til denne saken