Her om dagen tok jeg en tur innom det vi kaller den ‘nye’ kirkegården, selv om den ble tatt i bruk i slutten av 1990-tallet. La det være sagt med en gang: det var en fin opplevelse, velordnet og velstelt, inndelt i ulike parseller. Men kjenner jeg noen her da? tenkte jeg og startet med en av de mindre parsellene. Overrasket fant jeg fire kjente navn, to av dem døde i relativt ung alder, tidligere elever. Etter hvert som jeg tok meg litt tid til å se nærmere på de andre områdene, ble det ganske mange kjente navn. Er det virkelig så mange som har forlatt oss på godt og vel tjue år?

Grunnen til at jeg skriver dette, er at da jeg stod på plassen for anonyme graver, så jeg den høye kirkemuren foran meg, og over den «ruvet» kirken. Det slo meg at i dette synsbildet fikk jeg et resymé av min egen forhistorie. De to første årene jeg jobbet på Høgskolen i Finnmark, bodde jeg alene og gikk ofte i kirka. Der fikk jeg en sterk følelse av å føre videre en familietradisjon på begge sider, det gav meg en slags ro og mening med livet. Nå følte jeg litt på det samme, og Sande kirke som jeg aldri har syntes vært noe å se på, fortonet seg riktig bra. (Sjekker du på nettet min barndoms kirke, Buksnes kirke på Gravdal i Lofoten, skjønner du hva jeg mener.)

Mens jeg ruslet sånn hit og dit, mintes jeg kirkegården på Vik på Vestvågøy. Den ligger på ei slette litt over den hvite flotte sandstranda med Nordishavet rett utenfor, der dønningene går jevnt og rolig som dine egne pulsslag. Ikke fullt så rolig når høststormene gjør sitt inntog. Som 65-åring besøkte jeg gravplassen og fikk en helt spesiell opplevelse. Hele min barndom passerte revy etter som jeg leste navnene på gravstøttene. De første elleve år av mitt liv sognet vi til denne kirkegården, og plutselig husket jeg mitt første møte med døden. Våre nærmeste naboer var de to gamle, Mathilde og Oluf. Hun var et nydelig menneske, alltid blid og vennlig mens Oluf var mere stille og ettertenksom. De var fattige som mange var i min oppvekst. Huset de bodde i, var som ei ‘rønne’, men livet inni den var varmt og nært. En dag var Oluf død. Kista med åpent lokk ble plassert i døra til det lille fjøset der voksne måtte bøye hodet når de gikk inn. Dagen han skulle begraves, ble kista satt på det vi kalte ei «bekkvogn», med jernbeslåtte hjul og slik at kista stakk litt utenfor bak. Grusveien over Einangen, en ganske bratt og tøff bakke, kunne vel være rundt 3-4 km og tok sin tid.

Bak kista som skranglet og laget pipende lyder, gikk vi, små og store. Langs veien hadde naboene lagt ut einer (lite skog i Lofoten den gangen) for å vise den døde siste ære. (Rundt tjue år senere opplevde jeg den samme skikken på Hadeland, og jammen skjedde det også her i Sande på 1970-tallet, naboene i Østbygda hadde pyntet med grankvister. Er den skikken helt forbi?)

Naturlig nok begynte jeg å tenke på at snart er det min tur til å havne på kirkegården. Her blir det ingen bølgeskvulp eller høststormer, men rolig og fredelig. Sande ‘nye’ kirkegård vil være et vakkert sted å besøke for dem som har lyst til det når jeg er ute av tiden.