Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi starter i Galleberggata. Der får vi se et staselig bygg i to etasjer - mitt barndoms skolebygg. Det er en bygning som hadde tre klasserom - og var meget enkelt å orientere seg i. De tre første årene gikk vi til høyre, og kom til lærer Anne Nape. De fire neste årene gikk vi til venstre, og havnet hos lærer Paul Fevang. I midten var det en sløydsal. Når man bygger hus på Galleberg, er det selvsagt at det skal gjøres solid og rimelig. Dette huset har stått stødig i 131 år. Og byggesummen? Kr 12.000.-
Galleberg meieri var også en staselig bygning som inneholdt meieriet og en «kolonial». Det var full fart når bøndene kom med melka - morgen og kveld. De bøndene som var naboer, dannet lag slik at de kjørte for hverandre. Ser også for meg at hestene er bundet på et spesielt sted syd for bygningen. Da er det tid for bonden å stikke innom butikken for å handle nødvendige varer til husholdningen. Og for mennesker som trengte melk, var meieriet det rette sted å gå til.
Der sto den velvillige styreren Fredrik Ryggetangen og delte ut med rund hånd. Folk kom gjerne med sitt toliters spann. Gjenbruk de luxe. Ser enda for meg Fredrik med sin liter - med håndtak - lar denne gli nede i kummen. Og han gav alltid litt attåt. Rausheten lenge leve.
Hvordan taklet de så at melk er en meget sensitiv vare? Hva gjør man uten den kjøling som vi tar som selvsagt? Jo, man bruker naturen. Alltid har vann i minusgrader blitt til is. Og de var ikke rådløse - våre forfedre. Jeg bor ikke langt fra elva, Bremsa. Ser følgende litt uklart: Det er vinter - og det har sikkert vært kulde i en lang periode. Folk står på isen og hjelper hverandre med å sage. Hvor tykk isen hadde blitt, husker jeg ikke. Men en fikk «mer for penga» jo tykkere isen var. Så ble isblokkene tauet opp til land. Der stod sleden klar - og hesten som skulle kjøre lasset til meieriet. Disse blokkene ble så losset inn i huset ved siden av selve meieribygningen. Der var det mye sagflis - den var god for isolering - og som mellomlegg for blokkene - ellers ville de frosset sammen. Denne isen i vann reddet melka gjennom sommeren.
Så var det enda et spennende sted i dette området - og det var Galleberg bruk. Tenker at det var delt mellom avdeling for trelast, og teglverket. Etter brannen på teglverket, var det den høye pipa som minnet om en storhetstid som var. Det var en god arbeidsplass. Et bilde viser 16 mann som jobbet der. På dette stedet ble det også laget murstein - ser for meg en liten seanse. En mann står bak en tredelt kasse. Så tar han en leirklump - og med stor kraft og fart presser han leira ned i kassa. Resultatet ble tre murstein. Så husker jeg at teglverket hadde ovn til tørking. Og det fortelles at «farende folk» tok seg en blund der i kulda. Blant enkelte ble de kalt «loffere».
Så en liten sammenligning. Disse laget små ting for salg. Det gjorde også Jørgen Hattemaker. Men disse måtte klare seg uten noen sang til ettermæle. Få ble husket - få ble savnet. Så hadde de en avdeling for trelast. En gang jeg svingte innom for å få noen materialer, ble jeg ekspedert av Andreas Bjølgerud. Det var rett mann på rett plass.
Midt i sentrum lå Galleberg stasjon - med en flott stasjonsbygning. Det var den gang landet hadde god råd … Vi ble ekspedert av levende mennesker. Og så husker jeg de konkurransedyktige prisene - 20 øre for barn og 60 øre for voksne til Drammen.
Til slutt en liten historie om hvilken service NSB hadde. Den meget unge Kåre var i byen - det var kveld - og det siste toget hadde gått fra meg. Da var jeg ille ute. Et godstog sto klar til avgang. Jeg tok mot til meg og spurte lok-føreren om å få sitte på. Hans «ja» ble den unge Kåres redning. Så gikk ferden hjem på «første klasse». Og det tunge toget stoppet på Galleberg stasjon - selvsagt bare for meg! En av livets glade stunder!
