(Lierposten)

Da Maria låste døra til neglsalongen i Lierbyen og tok juleferie i 2018, ante hun ingenting om at det skulle ta over halvannet år før hun skulle ta imot kunder igjen.

Maria Justad Halden og ektemannen Kjetil dro på hytta i Uvdal for å feire jul i 2018 sammen med barna Sunniva (8), Linnea (6) og Theodor (4). Hun hadde merket at eldstedatteren ikke var helt i form, men familien gledet seg til julefeiring sammen.

– Jeg husker vi var på juleavslutning på skolen, og så på henne og tenkte at ungen min er helt hvit. Ikke sånn vinterbleik som de fleste er, men hvit. Hun var ikke i form heller, hadde en forkjølelse som dukket opp nesten annenhver dag. Men, så kom det feber i tillegg, og da var det ikke snakk om å vente. Vi dro rett på legevakta i Drammen 1. nyttårsdag, sier Maria.

Tre timer og 10 minutter

Dette ble begynnelsen på et møte med et helsevesen hun er full av lovord om.

– Legen på legevakta kikket på Sunniva og sa at vi nok skulle på barneavdelingen på sykehuset. Etter en blodprøve dro vi dit, hvor en ny blodprøve bekreftet at hun hadde leukemi, sier Maria, og legger litt ettertenksomt til:

– Tre timer og 10 minutter.

Hun rister litt på hodet før hun smiler og forklarer:

– Tre timer og 10 minutter gikk det fra vi kom på legevakta til behandlingen var i gang. Det gikk helt på skinner. Fra legevakta til Drammen sykehus, så videre med ambulanse til Rikshospitalet. Det er nesten ikke til å tro, sier Maria, som legger til at hele turen inn ble et høydepunkt for datteren.

– Sunniva syntes jo det var kjempegøy. De satte på sirener og hele pakka, og hun strålte og lo og sa «yes, mamma, det er gratis tur med ambulanse». Det er jo unger i et nøtteskall.

Møtet med Rikshospitalet var tøft, men godt. For en familie som i løpet av ett døgn har fått hele livet snudd på hodet, var det å bli møtt med kunnskap og kompetanse både viktig og riktig.

– Livet er flott og fint og vi står på ski den ene dagen, så er det legevakta og kreftbehandling den neste. Men både mannen min og jeg er jo bygd opp litt sånn at vi tenkte «ja, da må vi jo bare gjennom det». De var også klare på det inne på riksen, at dette skal vi klare. Men de var også tydelige på at det var en lang vei å gå med to og et halvt år med behandling, sier hun.

Stor utvikling

Da Sunniva, som den gangen var 6,5 år, fikk diagnosen, stoppet Maria å jobbe. Hun har tilbrakt utallige dager og netter på sykehuset med datteren i det halvannet året som har gått siden behandlingen begynte. Det har vært tunge dager, men det har vært mest fine dager.

– De første dagene, eller kanskje til og med ukene, husker jeg ikke engang. Det tok litt tid å bli kjent med den nye situasjonen hele familien plutselig var i. Bare det å vite at datteren vår er kreftsyk, har fått leukemi, er en tøff tanke å vende seg til. Og det er da kunnskapen og kompetansen i helsevesenet har vært en god vegg å støtte seg mot, sier Maria.

Fra første dag har familien fra Egge opplevd en åpenhet fra leger og sykepleiere som har vært fin å ta med seg. Både sykdoms- og behandlingsforløpet ble skissert opp med en gang.

– Leukemi var nok en mye mer skummel sykdom å få for ti år siden. Mange tenker ofte død i forbindelse med diagnosen, men takket være mye forskning på sykdommen har utviklingen på dette området, og spesielt med barn, kommet veldig langt på kort tid. Barn har dessuten større sjanse for å overleve enn voksne, for barns celler deler seg mye fortere, forklarer Maria.

Hun trodde aldri hun skulle bli en ekspert på sykdomsforløpet hos en leukemipasient.

Juletre, reinsdyrbæsj – og Mette-Marit

Livet på sykehuset har også vært en positiv oppdagelse for familien. Maria får ikke fullrost barneavdelingen på Drammen sykehus nok, for hun føler de har gjort alt de kan for at både Sunniva og familien skal ha det så fint som mulig.

– Det er mange små gleder i hverdagen som blir mye større når du er mye på sykehuset. Og bare det å føle at de som jobber der bryr seg, og ikke bare fordi de må, har mye å si både for store og små.

Maria ler litt når hun skal komme med et eksempel på hvordan sykehushverdagen har blitt gjort spesiell for Sunniva. Det første som dukker opp er nemlig datterens reaksjon på julefeiringen i fjor.

– Hun tilbrakte nesten hele desember på sykehuset. Vi fikk nyttårshelgen på hytta, men Sunniva var så spent på om julenissen visste at hun var på sykehuset og kom til å besøke henne der. Etter at hun hadde sovnet klarte vi å snike et juletre inn på rommet, med masse lys og pynt. Vi la til og med noe som skulle ligne reinsdyrbæsj på gulvet, humrer Maria, som forteller at alt var verdt det da datteren våknet morgenen etter.

– Hun var helt i ekstase. Visste nesten ikke hvor hun skulle gjøre av seg. Igjen et bevis på at små ting betyr så uendelig mye i en sånn situasjon.

Et annet stort øyeblikk – også fra jula i fjor – som Sunniva tar med seg er at kronprinsparet besøkte sykehuset, og hun fikk være blomsterpike.

I motsetning til kronprinsesse Mette-Marit stilte hun med både penkjole og krone.

Sunniva fikk også vist fram smykket sitt til kronprinsessen.

Det var et fint møte. Og morsomt. Sunniva var nok litt overrasket over at de kongelige ikke hadde krone på.

Maria, mamma til Sunniva

Sunniva fikk også vist Mette-Marit tegneferdighetene sine under juleverkstedet på sykehuset.

Det var stort for henne å få møte kronprinsparet. Et fint minne fra en måned som ble tilbrakt på Drammen sykehus.

Maria, mamma til Sunniva

Egen «ting å gjøre når jeg blir frisk»-liste

Siden Sunnivas immunforsvar er svekket som følge av kreftbehandlingen, har de vært ekstra forsiktige med smitte og nærkontakt med andre. Derfor ble også koronapandemiens inntog vært positivt for Maria.

– Det høres jo nesten helt feil ut, men jeg følte en slags glede. Plutselig var alle i samme båt som oss, og tok de samme forholdsreglene som oss med tanke på smittevern, sier hun, og håper dette er rutiner som ikke forsvinner fra folks hverdag.

Selv om Sunniva er på bedringens vei, er det likevel mye hun ikke kan gjøre nå. Som barnebursdager på Lekeland.

Men åtteåringen har funnet løsningen, kan mamma fortelle litt lattermildt.

– Sunniva har laget en ønskeliste med «dette skal jeg gjøre når jeg blir frisk». Det er ting som dyreparken og Tusenfryd, Lekeland og trampolinepark. Hun har en skikkelig bucket-liste å gå løs på når hun blir frisk. Hun har bursdag i slutten av juli, og det er ikke lenge etter at hun skal være ferdig med behandlingen neste sommer, så da blir det litt av hvert å ønske seg.

– Hvordan har denne perioden vært for søsknene?

– Jeg har jo så fantastiske unger, vet du. De har taklet dette veldig bra. Det er tapre unger som står i det, og det som kanskje har vært tyngst for alle tre er savnet etter hverandre og å være sammen.

Tøff behandling

Det har skjedd mye det halvannet året som har gått siden bilturen til legevakta. Sunniva har gått gjennom store og kraftige behandlinger. Hun har mistet håret, og fått det igjen. Hun har sittet i rullestol, men er oppe og går igjen. Og aller mest viktig, hun har vært veldig syk, men er på vei oppover.

– Hun har ett år igjen av behandlingen. Det er fast med to og et halvt år for denne gruppen. Og vi merker at alt ser mye bedre ut nå. Sunniva har gått igjennom 11 høydoser hvor cellegiften pumpes rett inn i årene. Det er også deler av behandlingen som går på muskler og ryggmargen. Nå er hun over på pillekur, med daglige doser hjemme og sterkere doser i helgen, forklarer Maria.

Det er fortsatt for tidlig å si noe om mulige senskader, men Maria er positiv.

– Sunniva elsker å gå i skauen, og det har vi gjort mye, så jeg tror hun har vært veldig heldig, forklarer hun.

Tilbake til hverdagen

Hverdagen begynner sakte, men sikkert å vende tilbake for familien. De vet ikke om Sunniva kan begynne på skolen ved skolestart. Det kommer helt an på hvordan smittesituasjonen er i Norge om to uker.

Familien holder sammen og passer på hverandre. Det har de alltid gjort.

Og de koser seg på tur. Som her på fjellet, hvor Linnea og Sunniva poserer.

Men etter halvannet år i dvale, er mamma i hvert fall klar for å begynne å jobbe igjen i neglsalongen Dine Hender.

Det skal bli veldig greit å komme i gang igjen, selv om det ikke blir fullt kjør så lenge Sunniva fortsatt er i behandling.

Maria

Det er ikke mange dagene siden hun la ut et innlegg på Facebook om at hun skulle starte opp igjen. Responsen tok henne litt på senga.

Det føltes nesten uvirkelig. Jeg var vel egentlig litt redd for at folk hadde glemt meg, men det kom så mange hyggelige meldinger, og timebestillinger. Det føles utrolig godt.

Mamma Maria

Men ingenting - absolutt ingeting - føles bedre enn at Sunniva stadig blir bedre.

Mamma Maria