Min søken etter meningen med livet startet tidlig. Som 17-åring og elev ved Orkdal landsgymnas stilte jeg sammen med 7-8 like «sultne» skolevenner opp i Fannrem kirke for å høre biskop i Nidaros, Arne Fjellbu tale over temaet: «Er der en mening med livet?» Interessant og spennende å høre på en dyktig taler, men svaret ble ikke fullgodt for meg.

Min søken fortsatte, og livet selv åpnet for flere mulige svar. Årene gikk, og her sitter jeg i dag som oldefar til sju og erkjenner at livets mening er like aktuelt fortsatt. I likhet med «besteforeldrenes klima-aksjon» deler jeg bekymringen for hva vi er i ferd med å overlevere våre etterkommere.

Det er her oldebarna kommer inn. Samtidig som deres sprudlende livsglede gjør meg takknemlig og ydmyk, kjenner jeg både uro og skam. Hvorfor? Fordi jeg vet at de vil få en utrolig tøff framtid. De skal prøve å ordne opp i «den største utfordringen i menneskehetens historie» iflg FN. Utfordringen har vi mennesker skapt ved å drive rovdrift på planeten Jorden. Klimakrisen er bare en del av den. Den varsler at vi er i ferd med å varme opp kloden til et nivå som gjør det umulig for mennesker mange steder å leve.

Jeg husker fortsatt da jeg kom inn på et offentlig toalett og leste på en plakat en oppfordring om at jeg skulle ta ansvar for at de som kommer etter meg, fant et like fint toalett Nettopp. Jorden som vi deler, er vårt felleseie. Det er vår plikt og vårt ansvar å levere den videre til våre etterkommere i god stand slik at de kan leve sine liv med mening.

Ikke rart at våre oldebarn vil spørre sine foreldre og besteforeldre: Hva visste dere om klima­endringene, og hva gjorde dere? Kanskje vil noen undre seg over «hva visste du, oldefar?». Med skam må jeg bekjenne at jeg har visst dette i over førti år. I skrift og tale har jeg og mange andre forsøkt å formidle vår viten videre. Men motkreftene har vært sterke. Vi har overlatt til ‘markedet’ å styre det meste, det som har (over)forbruk som forutsetning for at «hjulene skal gå rundt». Alt måles i penger, men det er neppe ‘meningen med livet’. Jeg er spent på Historiens dom.

Nå lar jeg det ligge, for i dag erkjenner og slutter en hel verden opp om tiltak som kan redusere de uheldige følgene av klimakrisen. Og forskerne som står bak den siste alarmerende FN-rapporten er optimistiske til at vi kan gjøre noe. Ja, vi kan gjøre mye, men det haster. For jo lenger vi venter, jo tøffere blir overgangen til det de fleste skjønner må komme: Naturligvis må nasjonalstatene ta hovedansvaret gjennom konstruktivt samarbeid. Over hele verden må vi alle, små og store, unge og gamle endre livsstil. Stikkord: bærekraftig forbruk og utvikling.

Les også

Grete og Sturla har vært gift i 65 år: – At hun smiler er nok

Når jeg skriver dette innlegget, er det fordi jeg til min glede har registrert at mange, mange unge er levende engasjert i å bevare natur og miljø og å gjøre noe med klimaendringene. Derfor ber jeg Sande Avis sammen med alle grunnskolene og videregående «sparke» i gang et ‘klimapanel’ ved hver skole, og gi dem spalte­plass til gode idéer og forslag som vi alle kan være med på for å ta vare på natur og miljø i lokalsamfunnet. Samtidig ber jeg våre politikere lytte med alvor på de unge. Det er de som er framtiden og som må hanskes med alle de problemene vi har skapt. Lykke til!