GPS var ikke funnet opp da jeg skulle til fyllinga – det var bare å rulle ned bilvinduet og lukte seg fram

Avfall. Søppel. Forbruk. Mengder med klær, papp, plast og trevirke kastet på dynga. Grønmo Avfallsanlegg. Oslo.
Foto: © Espen Bratlie / Samfoto

Avfall. Søppel. Forbruk. Mengder med klær, papp, plast og trevirke kastet på dynga. Grønmo Avfallsanlegg. Oslo. Foto: © Espen Bratlie / Samfoto Foto:

Av
DEL

Meninger (Tønsbergs Blad) Jeg hører med blant dem som ikke tror noe særlig på at alt var bedre før. Sist tanken slo meg, var da jeg var for noen uker siden besøkte Lofterød gjenvinningsstasjon på Nøtterøy.

Her hersker en forbilledlig orden og lufta er frisk og ren. Er det noe man lurer på hvor skal, er det hjelp å få på et øyeblikk. Det eneste som var bedre før når det gjelder søppel, var at det var mindre av det.

LES OGSÅ: Jeg lurer på én ting ... 

Da jeg forlot Oslo og satte kursen hjemover til Nøtterøy for litt over 30 år siden, måtte jeg et par runder til et sted som heter Grønmo. Der, litt nord øst i byen på grensen til Østmarka, lå Oslo kommunes berømte søppeldynge. Den ble lukket, som det heter, i 2009. Da hadde den tatt imot industriavfall og husholdningssøppel i 40 år. På 1990-tallet var det årlige mottaket en million tonn søppel i året.

GPS var ikke funnet opp da jeg skulle til Grønmo. Det var heller ikke nødvendig. Det var bare å rulle ned bilvinduet og lukte seg fram. Da jeg nærmet meg, måtte  jeg lukke bilvinduet. Likevel var det umulig å bomme på Grønmo.

Vel framme, var stanken uutholdelig. Tusenvis av måker, som for lengst hadde glemt hvordan blåskjell og sild smaker, dykket jevnlig ned i søppelberget. Nedi der levde det også andre skapninger. De hadde velutviklet tannstell og glupende appetitt. Her var det bare å bli kvitt det som skulle kastes så fort som mulig, hive seg i bilen og komme seg lengst mulig vekk.

LES OGSÅ: Huset bestod av furuvegger fra 80-tallet. Det var rotete. Veldig rotete. 

Sånn var det på Lofterød for 20 år siden også. Jeg husker noen besøk i lett vårregn. Det surklet rundt gummistøvlene der jeg fort som f. vasset av gårde for å bli kvitt det jeg skulle bli kvitt på dynga. Sorteringen hadde jeg gjort hjemme, og den besto i at det jeg ikke skulle kaste ble hjemme – det andre tok jeg med på fyllinga.

Vi kaster forferdelig mye.  Det viser avfallsregnskapet som  med stor nøyaktighet føres av Statistisk sentralbyrå. Det forteller at hver nordmann gjennomsnittlig kvitter seg med litt under 450 kilo avfall i året – dobbelt så mye som for 25 år siden. Til tross for oppfordringer om gjenbruk, øker søppelmengden.

Men i motsetning til hva som var vanlig på Grønmo, Lofterød og alle andre søppeldynger i landet, blir ikke avfallet dumpet. Mellom 70 og 80 prosent blir gjenvunnet og brukt i nye varer eller brent og omgjort til energi.

Jeg har lest at det er strid om hvor nyttig det er for miljøet. Noen dagers stans i oljeproduksjonen hvert år, hadde spart mer i utslipp enn alt vi sparer på avfallsgjenvinning, blir det sagt fra svært så kompetent hold.

Kanskje det, men å kaste utrangerte vaskemaskiner, bygningsavfall, gamle bildekk, matrester, malingsspann og elektronikk i en og samme dynge, virker i dag nesten like forlokkende som å oppheve røykeforbudet på toget og gå over til utedo.

Både i Norge, og den øvrige industrialiserte verden, øker interessen for å  bedre ressursutnyttelse ved mindre forbruk og mer gjenvinning. På fint heter det «sirkulærøkonomi». I Norge har vi et mål om at veksten i den totale avfallsmengden skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten, som måles i BNP – bruttonasjonalprodukt. Målet er godt, men fjernt. Fortsatt er den prosentvise avfallsveksten betydelig høyere enn den økonomiske veksten.

For et par dager siden var jeg innom en diger butikk som selger byggevarer. Jeg trengte noen skruer – og noen kroker til å henge opp min beskjedne kunstsamling. Jeg kom også hjem med en tynn lampe som skulle kaste lys over et litt mørkt maleri.

Ved hjelp av kniv og saks, det er jo et helvete å få åpnet noen av disse pakkene,  fikk jeg tak i skruene (det var seks av dem i hver plastpakning). Etter noen tids svetting, fikk jeg plasten av krokene og lampa også. Da var hele beholderen jeg har i kjøkkenskapet for plastemballasje full.

Artikkeltags