Huset bestod av furuvegger fra 80-tallet. Det var rotete. Veldig rotete.

«Huset bestod av furuvegger fra 80-tallet. Det var rotete. Veldig rotete. Såpass at reportasjen vekket oppsikt og satte igang en stor diskusjon i ettertid. Hun ble både hyllet og kritisert. Det ble sagt at det var en «folkelighet»-strategi»

«Huset bestod av furuvegger fra 80-tallet. Det var rotete. Veldig rotete. Såpass at reportasjen vekket oppsikt og satte igang en stor diskusjon i ettertid. Hun ble både hyllet og kritisert. Det ble sagt at det var en «folkelighet»-strategi» Foto:

DEL

Meninger (Tønsbergs Blad) Her om dagen kom jeg til å åpne et eksemplar av et av mine mange interiørblader. Jeg har årgang på årgang - det kan jo hende jeg får bruk for osv... Det gjør jeg sjelden. Men altså, for en gangs skyld: jeg åpnet et nummer fra 2007. 

Det var noe rart. Bildene lignet mer på dem man finner i et privat fotoalbum. Det lå en avis på bordet her, et klesplagg som ikke passet inn hang der.

Jeg konkluderte: Det har skjedd noe på kort tid. Interiørbladene vi ser om dagen viser hyper-gjennomstylede hus og leiligheter. Ingenting er tilfeldig. Alt er profesjonalisert. Stylister har gode dager og er like viktige som fotografene. Kommer du over et 15 år gammelt boligprospekt, vil du se det samme.

Dette tenkte jeg på da jeg en fredag for ikke lenge siden fikk se Erna Solberg på TV-programmet «Lindmo», der man ble minnet på Dagbladets mye omtalte hjemme hos-reportasje fra hennes hjem i 2013. Dette var før hun flyttet inn i statsministerboligen i Inkognitogaten.

Huset bestod av furuvegger fra 80-tallet. Det var rotete. Veldig rotete. Såpass at reportasjen vekket oppsikt og satte igang en stor diskusjon i ettertid. Hun ble både hyllet og kritisert. Det ble sagt at det var en «folkelighet»-strategi.

Men Erna brød seg ikke. Hun unnskyldte seg ikke. Hun bare forklarte. Hun hadde hun ikke tid til verken å rydde eller tenke på oppussing. To ting likte jeg ved dette: Hun gjør kvinnerollen bredere. Erna spiller dataspill og gir beng i rydding og oppussing. Uten å, jeg gjentar, unnskylde seg. Og: Hun viser at man kan ikke være perfekt på alle områder. Man kan se ulikt på hva hun utfører politisk, men at hun skjøtter jobben sin ganske bra, det kan vi nok si.

Sånn er det med de fleste av oss: vi er gode på noe, ikke så gode på annet. Og det er helt greit. 

Og da er jeg tilbake til interiørbladene. Og Instagram og Snapchat og Tic Toc og hva det heter, alt. Hvordan skal vi forholde oss til iscenesettelsene vi lever midt oppi? En ting er vi som har levd en stund. Men de unge? Som er vokst opp med sosiale medier og lever i et sammenliknings-helvete dag ut og dag inn. 

Jo, dette: Noen er pene, noen er ikke så pene, men de er kanskje smarte, eller kjempegreie. Noen har det alltid ryddig og pusser opp etter siste trend hvert eneste år, mens andre er rotehuer og får det ikke helt til. Noen har flat mage, noen er runde.

Så kan vi si: alt er like bra. Nja ... på mange måter kan føles bedre å ha det ryddig enn å ha det rotete. Det er fint for noen at de er kjempepene. De som er glupe på skolen får mye gratis. Verken skjønnhetsidealer eller dødssynden misunnelse blir vi nok noen gang kvitt.

Men den pene er kanskje et usympatisk menneske. Og han eller hun med den super-atletiske kroppen dum som et brød.  

Så får vi akseptere at vi er som vi er. Konsentrere oss om det vi kan endre. Og få prentet inn gang på gang at de stylede iscenesettelsene er nettopp det. Ikke virkeligheten.

Hør på Erna: «Du kan ikke være perfekt på alt. Vi har høy støv- og roteterskel. Jeg synes det er viktigere at folk kommer og tar et glass vin hjemme hos oss enn at vi har fantastisk dekorerte bord eller helryddet hus.»

Artikkeltags