I en tid hvor bombene faller, unge og gamle skades og drepes, avmakten føles sterkt, det er så nært, bare noen timer flyreise unna vårt land. Tvisten om storkommunen her hos oss blir på mange måter fryktelig liten, ubetydelig og meningsløs.

Nå ligger det i menneskets natur, en gir aldri opp, krigen i Europa vil ta slutt med alle sine sår som skal leges. Lokalt hos oss i Sande er det skolestruktur og administrasjonens ønske om å legge ned Galleberg skole, det skal avgjøres denne måneden. Under radaren har saken om Sande videregående skole gått, blir det nedlegging her også? Og hva skal i så fall ledige lokaler brukes til? Denne saken går tilbake til 2015, altså lang tid før vedtak om bygging av «storstua» i sentrum ble bestemt. Barneskolegrenser kunne vært vurdert og en kunne spart hundrevis av millioner kroner.

Meg bekjent har ikke behovet for omsorgsplasser hatt plass hos noen av de politiske partier på 20 år. Jeg undres stort over dette faktum og veldig, veldig mange andre sandesokninger gjør det samme. Eldrebølgen er kjent stoff over det ganske land men nyheten om dette har åpenbart ikke nådd Sande. Vekst er både nyttig og hyggelig men ikke i denne hastigheten vi nå er vitne til.

At lovnader gitt under en valgkamp glemmes er vel mer regel enn unntak. La oss gjøre dette annerledes ved neste valg. Venter i spenning på hvilke partier som setter Sande-folk først på sitt program.

Folkeavstemningen skal utredes, det er lovet. Med cirka 3.000 ansatte som skal ha sin lønn, pensjoner og så videre så kan en bare ane hvilken innstilling kommunestyret vil falle ned på. Med en så topptung administrasjon og ledelse vil en konkludere med en ny runde med konsulentoppdrag og redusere antall fotfolk. Det virker som det er det enkleste. Tanken om de varme hender i omsorgsarbeide blir nedprioritert i forhold til lederstillinger.

Sande trenger et parti eller et flertall for de som ser helheten, unges oppvekst og muligheter, de eldre som kan se fram til sin alderdom i sin hjem kommune, hvem tar utfordringen?