Fred er ei det beste, men at man noe vil

TO SYKEHUS, ÉN KOMMUNE: Vi venter ennå på fasitsvaret om hva som blir den langsiktige sykehusløsningen for nye Holmestrand kommune.

TO SYKEHUS, ÉN KOMMUNE: Vi venter ennå på fasitsvaret om hva som blir den langsiktige sykehusløsningen for nye Holmestrand kommune. Foto:

Av

Dette sitatet av Bjørnstjerne Bjørnson rant meg i hu da jeg leste lederen i dagens Sande Avis (2. april).

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Her skriver redaktøren med en overskrift hentet fra Rema 1000 at «det er noe rørende ved enstemmige politikere». Det gjelder både på riks- og lokalt nivå, skjønner jeg.

Jeg tenker at på riksnivå er det ikke så vanskelig å bli enige på tvers av politiske skillelinjer når man har verdens største fond å ta av – oljefondet eller Statens pensjonsfond utland. Man unnlater å nevne at dette fondet ville IKKE eksistert om Høyre og Frp hadde fått viljen sin. Staten skulle ikke befatte seg med oljeutvinning, det var næringslivets oppgave. Og i de seks årene vi har hatt høyreregjering, har vi og er vi vitne til at det fortsatt er deres politikk å privatisere så mye som mulig slik som jernbanen/kollektivtransporten, telekommunikasjon, vannkraften vår osv. Fisken utenfor for vår lange kyst har i århundrer vært kystfolkets felles eiendom. Nå er det fiskebaroner på Vestlandet som bestemmer. Fiskerne nordpå må kjøpe kvoter for å få lov å fiske.

Derfor blir det viktig å spørre om hva man vil. For meg synes det klart at alle disse rednings­pakkene har ett formål: å komme over «kneiken» for å fortsette med et økonomisk system som overhode ikke er bærekraftig. Det kalles i dag tilbake til «normalen». Midt i Coronakrisen må vi ikke glemme at vi står midt oppi en alvorlig klimakrise. Natur og miljø blir ødelagt i økende tempo, og selv en elev i barneskolen skjønner at vi kan ikke fortsette med kjøp, bruk og kast. Derfor kan denne pandemien være en gyllen anledning for en hel verden til å legge om til en bærekraftig økonomi. Men vil vi det, tro?

I min alder er det mye som er vanskelig å skjønne. På lokalt nivå roser redaktøren en politisk enighet om at Holmestrand skal deles i to når det gjelder tilhørighet til sykehus. I resten av landet har regjeringen nærmest i hurtigtogsfart lagt ned det ene sykehuset etter det andre til store protester fra folket. Konsekvensen er at en mengde mennesker får større avstand til et sykehus. Og da mener jeg avstand, ikke slik som her for oss i Holmestrand at vi kan velge mellom to toppmoderne sykehus med en lengste avstand på ca. 4 mil! Luksusproblem.

Der rekker ikke min forståelse til. Var ikke det hele vitsen med å slå sammen flere kommuner at vi skulle bli så mye mer robuste ved å bli større. Og så opplever jeg at de partiene som presset dette gjennom, de vil nå dele den nye kommunen i to, en halvdel til Drammen og en halvdel til Tønsberg. (?) Skaper det samhold? Hvor skal grensene gå? Er de de som gjaldt før sammenslutningen? Hvor lenge skal de vare?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken