Ragnhild Zeigler skreiv 28. mai i Sande Avis et svar til et leserbrev fra meg. Innlegget mitt sto 18. mai med overskriften «Skal tilfeldigheter avgjøre om kommunen skal splittes?» Tilsvaret fra Zeigler har overskriften «En forhåndsdømming av befolkningen som uengasjert eller kunnskapsløs er et veldig dårlig argument for å avfeie folkeavstemning.» Innlegget mitt har også fått kommentarer på nett.

Svaret fra Zeigler tillegger meg allerede i overskriften meninger jeg ikke har, og handler ellers om mye annet enn innlegget mitt. Hun bruker det meste av innlegget sitt til å uttrykke at hun fortsatt er svært kritisk til prosessen i 2016-17 som førte til kommunesammenslutningen mellom Sande og Holmestrand. Personlig er jeg enig med Zeigler i at prosessen ikke var god. Det var uklokt å arrangere en folkeavstemning uten å informere tydelig nok om at den bare var rådgivende.

Men etter mitt syn var det dårligste med prosessen hardkjøret fra Holmestrands gamleordfører Alf Johan Svele. Han pressa for eksempel gjennom en «seier» i en symbolsak som at den nye kommunen skulle hete Holmestrand. I stedet kunne han valgt å samarbeide for et kommunenavn som folk i alle de tre delkommunene kunne identifisere seg med. En klokere prosess fra ordfører Svele ville skapt et bedre klima i nye Holmestrand både blant folk flest og i kommunestyret.

Men jeg er helt uenig med Zeigler i at en dårlig prosess i sammenslutningsprosessen for fem år siden gir grunn til å splitte kommunen etter bare to års drift. Nå må vi forholde oss til den situasjonen kommunen faktisk står i.

Siden Zeigler tillegger meg meninger og holdninger jeg ikke har, og som ikke har noe å gjøre med det som står i innlegget mitt, vil jeg prøve å tydeliggjøre det jeg ville si.

For det første: Det er kommunestyret som bestemmer om det skal holdes en folkeavstemning. Et innbyggerinitiativ kan be om en folkeavstemning, men kommunestyret avgjør dette. Hvis kommunestyret for eksempel mener at en folkeavstemning vil føre til økende og varig misnøye og mistillit, eller at et flertall trulig ikke kommer til å delta, taler dette mot en folkeavstemning.

For det andre: En lokal folkeavstemning er etter norsk lov alltid rådgivende. Kommunestyret har alltid ansvaret. Kommunestyret skal vurdere alle sider av saka, også tolke utfallet av en eventuell folkeavstemning, og til slutt beslutte om kommunen skal søke om oppsplitting. De som sitter i kommunestyret, må ha ryggrad til å bære dette ansvaret, ikke gjemme seg bak en folkeavstemning.

For det tredje: Ett av momentene i denne vurderinga er hvor stor eller liten deltakelsen i avstemningen blir og hvor tydelig flertallet er. Jo færre avgitte stemmer og jo snauere flertall, desto mindre vekt kan kommunestyret legge på resultatet.

For det fjerde: SV i Holmestrand (inkludert Hof og Sande) mener at det er altfor tidlig å diskutere oppsplitting av nye Holmestrand etter bare to år. De to åra er for en stor del brukt til å bygge om administrasjon og kommunale tjenester, omlokalisering og utvikling av nye arbeidsmåter – antakelig både på godt og vondt. Det er i de kommende åra resultatene vil vise seg og det blir mulig å vurdere om nye Holmestrand er et vellykka prosjekt. Og: Hvis Sande og Holmestrand i 2023 skulle starte på nytt hver for seg, ville begge delkommuner stå i en helt annen og vanskeligere situasjon enn før sammenslutningen. Ikke en start fra null, men fra minus.

Ellers viser jeg til innlegget fra Rødt-politikerne Lars Gunnar Lingås og Stian Furu Øverby, som sto i Sande Avis 31. mai. Vel talt!