«Hallo, unnskyld, men kunne du..?»

Siri Slethei Rustad er kjent for å være blid og hjelpsom. Men nå sier hun klart fra!

Siri Slethei Rustad er kjent for å være blid og hjelpsom. Men nå sier hun klart fra! Foto:

Av
DEL

Meninger (Østlands-Posten) Jeg er uendelig glad i arbeidsstedet mitt. Og alle dager er ikke like på sykehuset hvor jeg jobber. Men dette var en av dagene mine før jul.

Hallo. Unnskyld.

«Hallo, unnskyld, men kunne du..?» Jeg er i fullt firsprang bortover korridoren og har underveis slått opp fem skap med fem meters mellomrom, men ingen puter eller sykehusets utvaskede lyseblå tepper er å se. Det er andre hyller som må prioriteres å fylles på. Tepper, skjorter og slåbroker er daglig mangelvare.

Sånn er det bare.

Jeg har overtalt en skrøpelig, frossen mann til å komme opp og sitte i lenestol, og oppdaget for sent at både puten og teppet hans var fullt av avføring. Nå sitter han alene der på sengekanten og venter på meg.

Den lille damen i sengen jeg løper forbi, rekker en tynn hånd mot meg og myser med slitne øyne. «Kunne du bare hentet et glass diasaft, er du snill?» Jeg ser at hun ikke har noen klokke ved sengen her ute på korridoren. Vet at det tar kortere tid å gjøre det selv, enn å få tak i en sykepleier, så jeg bråendrer kurs. «Klart jeg kan», smiler jeg, mens jeg håper gamlefar er trygg der inne på rommet nederst i gangen.

I samme øyeblikk får jeg øye på en dame som er i ferd med å tippe ut av sengen. Hun sovner sittende på sengekanten. Det er nemlig ikke plass til stoler her ute. Rekker akkurat å forhindre at hun går i gulvet og får lempet henne tilbake i liggende, før jeg stjeler en stol på en firemannsstue, bærer den ut og setter den i fotenden av sengen hennes. Foran en dodør. Hjelper henne opp og får en takknemlig hånd over kinnet. «Det var nesten. Det var godt du kom»

«Hallo, unnskyld, jeg lurte på..» Pårørende er slitne i blikket, redde, de står der i sin sorg, i sin hjelpeløshet, noen i en sky av sinne og oppgitthet fordi akkurat deres ikke er sett, ikke hørt, ikke hjulpet. Fordi det stadig er nye ansikter innom. Fordi de ikke vet hvem de kan stole på. Fordi noen andre sa noe annet i går. Fordi det er støvdotter i krokene. Fordi maten på sykehuset ikke er delikat. Fordi vi ikke alltid klarer å hjelpe. Eller behandle.

Selv om vi vil. Og forsøker.

«Du.. Unnskyld, kommer jeg ut denne veien?»

«Hallo, du, hvor er urologisk poliklinikk?»

«Du, kunne du hentet en rullestol nede?»

«Hallo, jeg trenger et glass vann. Med isbiter.»

«Du.. Kan du trille meg ned for å røyke?»

«Hei, kan du hente et teppe? Og en kopp kaffe?»

«Unnskyld. Du..»

Løper ned for å hente en rullestol til en pasient som ikke er min, men som har spurt mange ganger, meg, noen andre, vi har alle sammen sagt nei, vi har ikke tid. Han vil så inderlig gjerne trille seg selv ut av den klamme firemannsstua der han gjemmer seg bak gardinet, men ingen kan hjelpe ham og frustrasjonen hans er til å ta og føle på, og i det han for andre gang setter øynene i meg og sier «Du..» kjenner jeg at nå klarer jeg ikke si nei, ikke en gang til. « Ja, jeg skal fikse det» Han ser forundret på meg og mumler takk mens jeg løper.

Underveis, 10 meter foran meg, går en pasient rett i bakken, nesa først, blodet renner, han er våken, fortumlet, litt flau. «Jeg bare snublet..» Vi er to hvitkledde framme samtidig, får overblikk, sjekker, hjelper ham opp og han andre nikker, det går bra, bare løp videre du, jeg tar dette. Jeg har i et lite sekund glemt hva jeg skulle, hvorfor jeg er her, før jeg husker, styrter nedover trappene og triller med meg en rullestol og tripper mens jeg venter på heisen opp igjen. Heiser tar tid. Tid har jeg ikke. Derfor går jeg trappene opp og ned. Doble trinn. Utallige ganger til dagen. Fordi jeg trengs. Her. Og der. Og i den etasjen. Og i den. Og i den. Og underveis drar noen i meg.

« Hallo. Unnskyld..»

Jeg er fysioterapeut. Jeg har min yrkesetikk, min yrkesstolthet, min kunnskap, vilje og evne til å behandle og hjelpe. Men jeg hjelper noen ganger mer enn jeg behandler. Ikke bare noen ganger. Ofte. Ofte noen jeg ikke er ansatt for å hjelpe.

Bare fordi jeg tilfeldigvis var der.

Fordi noen andre ikke hjelper. Ikke rekker. Ikke har tid til å se. Til å høre. Fordi de må gjøre noe viktigere. Viktigere enn å kle på pasienten, viktigere enn å hente en lenestol på et annet rom, viktigere enn å finne en brukbar rullator, en slåbrok, et par antisklisokker. Ofte er det livsviktigere.

Jeg ser det. Og vet det.

Og fordi det forventes at alle vi som er kledd i hvitt skal hjelpe. Uansett. Sett utenifra.

Men.. Det får konsekvenser. For mine pasienter. Som egentlig skulle hatt tiden og fokuset mitt. En lang rekke navn som står på lista jeg har i lomma.

Så.. Hallo. Unnskyld. Sykehusdirektør. Eller politikere. Eller hvem det nå er som bestemmer hvor mange hoder og hender og øyne og ører, og ikke minst hjerter vi skal være i et sykehus for å få hjulene til å gå rundt, og pasientene til å føle seg sett og ivaretatt og trygge og hjulpet.

Dere som snakker om effektivitet og prosedyrer og forløp og budsjett. Sånn skal det vel ikke være?

Så igjen. Hallo. Unnskyld. Kan dere fikse dette? Kan dere gjøre så jeg har mulighet og tid og samvittighet til å gjøre det jeg er ansatt for å gjøre. Nemlig jobben min.

Jeg tror dere kan. Hallo?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags