Gå til sidens hovedinnhold

Dagen i dag vil for alltid være en gledens dag

Sturla Ravn Statle er lykkelig over å være fullvaksinert.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«I dag er en gledens dag».

Ja, slik står det utenpå en kopp eller et krus som jeg fikk til jul. I dag (11. mars) er det akkurat 14 dager siden jeg fikk mitt andre Corona-sprøytestikk, og da passer det ekstra godt.

Det begynte ikke så enkelt. Jeg fulgte med på nettet og merket meg at Holmestrand hadde begynt å vaksinere prioritert gruppe, altså vi som er 85+. Samtidig hadde jeg merket meg informasjonen fra våre helsemyndigheter. Behøver ikke ringe. Jeg blir oppringt. Men dagene «rinner og ukene svinner» og jeg hører ikke noe. På skjermen leser jeg at man er klar til å begynne å vaksinere gruppen 75-84.

Hva har skjedd? Er jeg avglemt? «Du må registrere deg», sier noen forståsegpåere, så jeg gjør det for sikkerhets skyld. 27. januar oppdager jeg tilfeldig en ‘digipost’ (et brev) fra Holmestrand på skjermen min. Der står det at jeg får dette brevet fordi jeg ikke har svart på oppringing eller fordi kommunen ikke finner mitt tfl.nr. Loggen viser at ingen fra kommunen har ringt meg. Finner ikke mitt tlf.nr??? Det har ingen tlf-selgere eller veldedige organisasjoner hatt problemer med å finne.

Om natta våkner jeg av et mareritt. Jeg er avglemt. Min nye storkommune har ikke mitt tlf.nr. Etter en stund greier jeg å roe meg, og neste dag ringer jeg det oppgitte nummeret. Det står også i brevet at jeg da vil få tildelt både første og andre vaksine. Men det får jeg ikke, men jeg vil få beskjed. (!)

Ny natt og nye fantasier. Blir liggende våken lenge. Jeg har jobbet i Sande siden 1971, vært med i politikken osv., men er kort og godt «ingen». I en krisesituasjon varsler kommunene bl.a. ved SMS, den kunne ikke jeg fått uten å kjenne mitt mobilnummer. Skummelt. Jeg sender en e-post til den som er oppgitt som vaksinekoordinator og forklarer situasjonen.

Mandag morgen 1. februar får jeg en telefon. Den er fra vaksinekoordinator, og allerede bare ved å høre den varme og kontaktskapende stemmen, er det som bekymringene renner av meg. Jeg skal få min første sprøyte 4. februar kl 09.10 og neste stikk 25. feb til samme tid. Det er litt tidlig for en 85-åring, men pytt, pytt, det er likevel «en gledens dag». Ja, jeg blir så glad for samtalen at jeg sender min største takk og roser måten hun reagerte på. Der har kommunen skaffet seg en dyktig medarbeider, etter min mening. Bra! Og jeg fant fram til vaksinestedet selv om GPS’en «nektet» å godta den oppgitte adressen brevet.

I ettertid har jeg fått litt kvaler for min egoisme, fordi jeg har tenkt: Hva med dem som ikke har mulighet til å gjøre som jeg gjorde for å ordne opp?

Kona mi er bare 83 (snart 84!) og tok kontakt for å prøve å få sin første sprøyte når jeg fikk min andre, for da kunne vi kjøre samtidig. Men det gikk ikke, de hadde ikke nok vaksiner. Da jeg fikk mitt første stikk, hørte jeg av en samtale at to av de fremmøtte var under 85 år. Den dagen jeg fikk mitt andre stikk, traff jeg en kollega på 78 som også fikk sitt andre sprøytestikk samtidig. Det stusser jeg over.

Nå får jeg altså kjøre fire turer til vaksinestedet, en strekning på rundt ni mil totalt. Selv om jeg kjører en Toyota Plug IN, synes jeg det er lite miljøvennlig. Men sånn er det altså å bli innbygger av en ny og robust storkommune. Det minner meg om et uttrykk fra en kjent norsk revy: «Det er så fint atte….» Uansett. Dagen i dag vil for alltid være en gledens dag.

Kommentarer til denne saken