De smilende ansiktene møter meg hver dag: ute, i gangene, i kantina og selvsagt i klasserommet. Tidlig om morgenen, til lunsj, ved slutten av skoledagen. Jeg leser i ansiktene deres behovet for å bli sett, bli anerkjent, bli likt. Hvor avgjørende det er at jeg kommer på jobb hver dag. Hvor stor forskjell det gjør at jeg er der. At jeg ser dem, anerkjenner dem, liker dem. Det er helt riktig: jeg er ikke bare en fagperson med lang utdannelse innen fagene mine; jeg er en som lytter til dem, som de kan støtte seg på, som bryr seg om dem, som lærer dem hvordan man skal takle livets utfordringer.

Jeg gleder meg til jobb hver dag, til å møte disse blide og gode ungdommene, som er så fulle av omsorg, liv og glede – fordi de vet at jeg elsker å være sammen med dem, lytte til dem, lære dem. Dette er helt avgjørende for læring. Mange har store ryggsekker med negativ erfaring fra livet generelt til tross for at de bare er 16 – 17 år. De trenger noen som tror på dem, som møter dem der dem er, som har evne til å skape den relasjonen som må til for at de åpner seg for videre utvikling og læring. De trenger noen med utdannelse og erfaring, noen som vet hva de gjør.

Å være lærer er å gjøre en forskjell, en vesentlig forskjell for våre barn og ungdom. Å være lærer betyr at du gir ubeskrivelig mye av deg selv, for å skape denne forskjellen. Å være lærer betyr at du gleder deg over dine elevers seire, store som små, for at de lykkes og for at de føler seg sett. Dette er det som gjør jobben så meningsfylt og det som gjør det verdt å fortsette i jobben: barna og ungdommene, som viser med hele seg at de gleder seg til å være sammen med deg og at du betyr noe for dem.

Det er bare så synd at vi dessverre ikke blir like anerkjent av vår arbeidsgiver KS. At vår arbeidsgiver KS ikke ser den viktige og avgjørende jobben vi gjør. At KS ikke ser oss på den måten vi ser våre barn og ungdom. Det er rett og slett ikke til å tro at våre barn og ungdom ser dette helt tydelig og støtter oss i kampen for anerkjennelse og økt lønn, mens velutdannede voksne ikke evner å se det samme. Når jeg ser på resultatet fra meklingen, at jeg ikke får reallønnsvekst etter over 20 år som lærer, gjør det noe med meg som menneske. For også jeg trenger at arbeidsgiver anerkjenner at jobben jeg gjør er viktig. Og i samfunnet vårt gjøres dette gjennom lønn.

I det foreslåtte resultatet for lærerne gjør KS lærerne til lønnstapere syv år på rad. De viser at utdanning ikke er viktig, erfaring enda mindre viktig. De går til og med så langt som å si at bare en voksen person er til stede i klasserommet, så er den lærer og det er undervisning. Denne holdningen går inn på oss lærere, og vi må jo spørre oss selv om dette gjenspeiler hva samfunnet ellers mener om oss som yrkesgruppe. Er vi virkelig av så liten betydning? Er jobben vi gjør så lite viktig? Over 40 000 lærere i Norge jobber per dags dato i andre yrker. Hvorfor? Av mangel på anerkjennelse. Av mangel på bli sett. Av mangel på å tjene nok til å kunne klare prisveksten i samfunnet.

Jeg har over syv år universitetsutdannelse og har jobbet i skolen i 22 år, noe som i det private ville gitt meg over en million i den riktige jobben. Jeg vet at jeg aldri vil nå det som lærer, og det er ikke et mål heller, men jeg må ha nok til å klare meg. Dette er ikke første gangen jeg har reflektert over om jeg skal fortsette som lærer, men det er første gang jeg virkelig har følt meg motløs og trist, fordi jeg atter en gang får dokumentert av et lønnsoppgjør at jobben jeg gjør ikke betyr noe. Er det virkelig et slikt samfunn vi vil ha? Et samfunn hvor utdanning og læreryrket blir sett ned på? Et samfunn hvor møte mellom mennesker og læring blir underkjent? Jeg bare lurer.